Forum Replies Created
-
Posts
-
The Blissard tour was a highlight, I still remember the very magic night of Yule show in Trondheim when they played Blissard 1 -> 6 for a really surprised audience.
I am still hoping for something like that to happen again, for example
Ozone, The Ocean in her eye, Vortex Surfer and 577 in the same set
Last tour with Kenneth was not that good (and now we know the reason),
Tomas & K Lo being newcomers a reduced set is ok (for now).
Nice evening yesterday, played K9 & HBM as in Oslo. Reine Fiske joined them on keys. Superb vocals again. Interesting performance of Carte Blanche.
And lots of new Motorpsycho fans
Flick of the Write is on Starmelt EP and "When the worlds sleeps" from Blissard 4CD Box
and hopefully on future Roadwork record
Indeed, I really wonder what's reason behind the huge improvement in vocals.
Whatever it is or whatever happen it should be done years ago.
Oslo show was quite similar to Trondheim show, no big surprises. Playing K9 in Oslo seems to a tradition they wanted to continue (it's was born in Oslo after all).
Downside was that some shorter songs had to be removed, in a set that have lots of long pieces already, shorter softer songs could break up the set in a good way.
The sound was really great on the floor (one of the best I have heard).
Best part for me was Heartattack Mac, Lacuna and Ship Of Fools.
Audience was almost to quiet for bent (almost made him worried?), snah liked it. Of course snah was correct
Wish list for upcoming shows: skip HBM and K9 and replace with shorter and older songs,
add Stardust & Sonata and get asfe into shape, it should be a master piece if done right.
Pro:
best versions of In Our Tree and High Time ever played,
really nice work tomas
bartok & mac was a massive combo
all new songs worked (almost)
really nice singing!
no too long jamming parts
august – snah on fire
Con:
asfe – something not working
august – snah on firein every – let's hope flutes will be included in later shows
hbe – liked the original version better, bass line or something
was gone.
overall a very nice show and happy lads everwhere
Lite trøbbel i tårnet -adressa.no
Vegard Enlid
4-5 minutes
Saken oppdateres.
I Bibelen fortelles det om at menneskene som overlevde syndfloden bygde Babels tårn – opp mot himmelen og det guddommelige. Men Gud mislikte dette og ga dem ulike språk for å forvirre dem, stanse arbeidet og spre dem utover jorden. Slik står tårnet både som symbol på menneskets forskertrang og nysgjerrighet, men også på overmot som fører til kaos og forvirring.
HÃ¥kon GullvÃ¥gs maleri «Babels tÃ¥rn» er neppe tilfeldig valgt som omslagsbilde pÃ¥ Motorpsychos nye dobbeltalbum «The Tower». Hvor nært albumets grunnidé er knyttet til bibelske fortellingen, vet kun bandet selv. Hører vi et band som prøver Ã¥ spille seg opp i en høyere enhet – eller er det et utadrettet spark til en hybris man ikke trenger Ã¥ lete veldig hardt for Ã¥ finne i dagens storpolitikk? Jeg heller vel mer til det siste, selv om ambisjonsnivÃ¥et er høyt sÃ¥ det holder pÃ¥ de 85 minuttene som utgjør albumet.
LES OGSÅ: Susanne Sundfør har laget sitt mesterverk
Forgjengeren «Here Be Monsters» var i mine ører et vellykket album, det låt som bandet gjenoppdaget gleden ved den gode melodien. Bandet trengte å roe litt ned etter flere gigantprosjekt, og det gjorde strengt tatt vi lyttere også. Det fungerte. Kanskje var «pustepausen» også en forutsetning for den vitaliteten de nå utstråler på «The Tower», et nytt medlem i trommis Tomas Järmyr gir også en vitamininnsprøytning.
Lydene fra Motorpsycho-leiren på forhånd bar bud om et hardere, råere album enn vi har fått på lenge. Det stemmer bare delvis. Det låter riktignok tungt, med høy riff-frekvens. Samtidig er det aldri på noe tidspunkt et overstyrt råtass-album. Riffene er ofte seige på grensen til stonerrock, og de har definitivt ikke landet helt etter den melodiske og psykedeliske trippen fra forrige album.
Her er det mange varme harmonier, melodienes pastorale preg er der fortsatt – ikke bare pÃ¥ de to «hvilesporene» «Stardust» og «The Maypole» (begge innspilt i Rancho De la Luna, i motsetning til resten, som er innspilt i Los Angeles). Ikke minst har tangentene fÃ¥tt større plass enn vanlig, mange av lÃ¥tene har keyboardmotiv som bærende element. Det gjør albumet til noe mer og lettere enn mastodonten som ble antydet, med nok variasjon, lys og skygge.
Les flere saker om Motorpsycho her
Ã…pnings- og tittellÃ¥ten varsler mye av det som skal komme, med en fin dualitet mellom et blytungt riff og vakre, harmonisterke melodistrekk. En lÃ¥t som fint representerer den musikalske grunntanken pÃ¥ albumet. SÃ¥ gÃ¥r det slag i slag, med litt rutinepreget 70-tallsprog pÃ¥ «Bartok of the Universe», «A.S.F.E.» – uimotstÃ¥elig med sin miks mellom intenst krautrock-kjør og stadionrock-koring. «Intrepid Explorer» er halvt psykedelisk raritet, halvt euforisk rockmonster. «In Every Dream Home» starter nær stonerrock-klisjeene, men folder seg flott ut med et fløytetema som nekter Ã¥ forlate skallen.
Kvarteret lange «A Pacific Sonata» er min personlige favoritt. Den gir oss en bedÃ¥rende melodi og en enda mer bedÃ¥rende Snah-solo. Halvveis skifter den ham, blir hissig og stakkato under en repeterende pianofigur. Særlig Järmyr fÃ¥r vist fram elastisk nærteknikk. Hans inntreden gir ingen umiddelbar sjokkopplevelse. Først og fremst utmerker han seg som en ekstremt lydhør og musikalsk trommis som glir sømløst inn i bandet – men man kan ane noe mindre ornamentering, en ikke like maksimalistisk stil. En av Ã¥rsakene til at «The Tower» sjelden føles overlesset og utmattende?
«The Cuckoo» deler tittellåtens fine veksling mellom tyngde og melodi, før «Ship of Fools» runder av det hele. Spilledåse i loop avløses av storslått tungrock, før de skifter takt i tredje del og leker herlig med tension/release-effekten. Rett før timinuttersmerket klemmer inne et rullende kirkeorgeltema som sørger for velkommen uorden, og etterlater oss med lyst på mer.
Innledningsvis hadde jeg kanskje håpet på et album som i enda større grad utfordret vår forestilling om bandet. Men «The Tower» låter bedre på andre lytt enn på første. Bedre på femte enn på tredje. I stedet for rendyrking av en Motorpsycho-nisje, er dette blitt et utsøkt balansert album, med en lekenhet og et overskudd vi kanskje har savnet hos dem en stund.
Tårnet når muligens ikke helt inn i himmelen, men Motorpsychos nye album er så langt fra forvirrende og kaotisk som det er mulig å komme.
Anmeldt av VEGARD ENLID
Motorpsycho: In a special class like rock band
Svein Andersen
Updated: 07.sep.2017 16:40
Published: 07.sep.2017 16:45
This one I did not expect – a masterpiece. A double
Motorpsycho – The Tower
As the years pass. From the start in 1989 and 28 years ahead, it has become increasingly difficult to define Motorpsycho as a band. They are constantly seeking new ways of expressing themselves, thus making it possible to blow new limits for how far they can bring the music.
The Tower is thus an adventurous, unique, epic journey into both known and at the same time new musical landscape.
Out in concert this fall? Here is the overview that tells you who plays where and when.
Simple and complex
This is a masterful epic out of any standard, equally incredibly beautiful in its ending as harsh and hypnotic in its beginning. It will take a long time to cut off its innermost secrets, understand all nuances, or seek to perceive the clues.
The whole thing is unbelievably magnificent progrock, even though the term becomes too narrow.
The trio is free of bombastic self-reliance and unnecessary staffing. They can remind you a bit about both Yes and King Crimson, but perhaps most audio-visual. Motorpsycho withstands any comparison and stands firm on its own legs.
Each of the ten tracks spread over 85 minutes deserves its well deserved place. As the music progresses, you are constantly on the toes, as if any tone, mood swap or rifle has a bad meaning. The excitement is maintained throughout the work.
New drummer, new top
After drummer Kenneth Kapstad joined the band last year, Bent Sæther and Hans Magnus Ryan had to think again. Inn comes new man, drummer Tomas Järmyr, and with one it's as if the band has hit a new creative peak.
It's heavier and harder, but also softer with great ballads and with the closing trumpet, "A Pacific Sonata", "The Cockoo" and "Ship of Fools" they bring us into the kind of dream world. Rock becomes art, and something bigger than the single songs.
For once it's hard to extract a single song, "Intrepid Explorer", "The Tower", "Stardust", "Bartok of the Universe", "ASFE" (A song for everyone) and the other songs have so much self-esteem, energy and drama that it would be sacred to highlight one at the expense of the others. There are very few discs that can be said about this.
A masterpiece
The Tower stands out as a masterful supply, a surprising new masterpiece in a catalog that surpasses most of the time before. Motorpsycho lives up to the term: Norway's most important Norwegian rock band, which never ceases to surprise.
Even in the double album format, they manage to surpass themselves. The vitality has no end and they reflect their contemporaries and its troubled times with exquisite fingertip feeling. It's more than impressive.
(G translate + some edits.)
