Forum Replies Created
-
Posts
-
A pretty lukewarm review – Devilution webmagasin (Danish) – 3/6
PSYKOER I KRYBESPORET
11. April 2021
motorpsycho-kingdom
Tre årtier henne kan Motorpsycho stadig overrumple én på deres årlige albumudgivelse. Bare ikke denne gang.
Det ville ikke være fair at kalde Motorpsycho for grungegenerationens Grateful Dead, men det er der på den anden side så meget, der ikke er. Og Motorpsycho besidder den samme vedholdenhed som hippiebandet, den samme inkarnerede fanbase, der uafladeligt går på røven over deres årlige studiealbum, og ikke mindst den samme naturligt fritflydende musikalitet, der lader dem skabe sang efter sang i et organisk flow, der ubesværet veksler mellem det psykedelisk folkede, det harmoniske beatpopppede og den knusende tunge heavyrock.
I 30-året for deres debutalbum udgiver de så deres studiealbum nummer omtrent-lige-så-mange, alt efter hvad man medregner af minialbums, samarbejder og plader under pseudonym, men uden at medregne en god bunke EP'er og livealbums. Motorpsycho er med andre ord bemærkelsesværdigt produktive, men mere imponerende end mængden af udgivelser er det, at de er blevet ved med at overrumple karrieren igennem med jævne mellemrum. 'Child Of The Future' i 2009 var en atypisk ligetil plade skrevet og indspillet over en lille uge med Steve Albini, 'The Tower' for fire år siden var en kolos af et værk med nogle af de bedste riffs, guitaristen Hans Magnus Ryan har løftet fra Tony Iommi. Sammen med bassisten og forsangeren Bent Sæther udgør han stadigvæk grundstammen i bandet, og det er en del af forklaringen på, at Motorpsycho kan blive ved med at lyde så umiskendelig meget som Motorpsycho.
Det er en rar lyd at være i. At høre Motorpsycho er godt og trygt. Men på 'Kingdom Of Oblivion' er det bare heller ikke frit for at fremstå temmelig fantasiforladt. Der er de labre vokalharmonier, der skal være, der er den tyngde, der skal være, der bliver eksperimenteret, som der skal, men det hele føles for meget som en reprise. Som om de simpelthen ikke har været inspirerede til at lave noget nyt denne gang.
Problemet er tydeligt allerede på pladens åbner, 'The Waning (Pt. 1 & 2)'. Ikke fordi det ikke er en basalt velfungerende og medrivende stonerrocksang, men fordi de simpelthen er kommet til at skrive Kyuss' 29 år gamle klassiker 'Thumb' om igen.
Hovsa.
Det har selvfølgelig altid været en del af det at høre Motorpsycho at spotte de åbenlyse referencer, som jeg også påpegede sidste gang, jeg anmeldte en af deres plader. Det er bare knap så sjovt på 'Kingdom Of Oblivion', og det er måske, fordi referencerne forbliver de samme. Der er noget, der lyder henad Black Sabbaths 'Paranoid' i hooket på 'The United Debased', det er bare ikke et særligt engagerende riff. Der er 'Dreamkiller', der løfter sit rul fra Yes' 'Heart of the Sunrise'. Og så fremdeles. Selv den urovækkende 'The Watcher' er i bund og grund en reprise af deres egen 28 år gamle 'Step Inside Again'.
Det er velkendt, og det er i orden. Motorpsycho har lavet masser af plader, der bryder med deres egen måde at lave plader på. Problemet med 'Kingdom Of Oblivion' er, at de små fem kvarter, den varer, bliver mere og mere stillestående, som de skrider frem. Det er simpelthen mere uinspireret, end man med al ret bør forvente af en Motorpsycho-plade.
De er et bedre band end det her. Og det skal de nok komme til at vise igen.
@vegard: Not at all. More like the melody line itself having been used countless times before by other bands. No worries though….the song is great
Huh…Tradition strikes again. I was rather lukewarm about the single, and the album after my first listen. But like so many times in the past, this beast of an album has grown on me like a flower in springtime. And now i can't get enough of it. Last year i pledged to shut up and let the next album settle before even thinking of reviewing/rating it. Couldn't quite do that this year, but ïll surely try for their next release…..because the new album is INSANE! Finding myself humming the folky melodies of The Hunt and Lady May, craving the hard hitters of The United Debase, Kingdom of Oblivion, Dreamkiller and The Lurker. Even The Waning grew on me, and ended up packing a powerful punch with the second part attached. And the chorus of At Empire's End is, although somewhat cheesy, still so contagious that it stuck in my head for days.
My only critique is the production. It is a little "sharp" and can be a bit of a strain on the ears at high volume. But that's a small price to pay.
Loving it!
@Kid A: No doubt about this material being great for the live setting. So i totally agree with you there. And time will show if my opinion will change. I spun through it on fairly ordinary headphones right before bed, so i'm not convinced that my views are 100% legit. It was just the feeling i was left with after finishing. It surely will need more time to grow. And as with so many of their albums, i hope that also this one will end up making sense and knock my socks off
After only one spin (mind you), i kind of agree with marc. A fair amount of the material seems rushed and unfinished. And i'm not impressed by the track order either. It makes the album seem aimless and somewhat disjointed. But there's certainly gold in there. The lurker is a beast!
Gonna give it some more spins this weekend, and see if it grows on me
From Dagsavisen – Translate at will
Anmeldelse Motorpsycho: «Kingdom of Oblivion» er en lekende lett tungvekter
Norges mest produktive rocketrio setter bassen på plass.
Snah, Tomas Järmyr og Benth Sæther i Motorpsycho er ute med Kingdom of Oblivion, et nytt album bare noen måneder etter forrige storverk.
Motorspycho_ Snah (fra venstre), Tomas Järmyr og Benth Sæther i Motorpsycho er ute med Kingdom of Oblivion, et nytt album bare noen måneder etter forrige storverk.
Motorpsycho
Kingdom of Oblivion
Rune Grammofon
Det er et godt tegn når Motorpsychos nye plate gir en nærmest euforisk følelse av å kunne oppdage hardrocken på nytt. Ikke fordi Trondheims-trioen nødvendigvis har oppfunnet kruttet igjen, men fordi de øser av et overflødighetshorn med buldrende, basstunge riffvifter og gjenkjennelig inspirasjon samtidig som de skrur volumet til elleve og oser av overskudd.
Overflødighet er kanskje ikke helt riktig ord, men overskudd er det definitivt snakk om. Etter tre tiår puster og lever fortsatt Motorpsycho med musikk som døgnåpen bedrift. Det er ikke mer enn et drøyt halvår siden de utga albumet «The All Is One», kraftprestasjonen som fullførte den såkalte Håkon Gullvåg-trilogien med album dels inspirert av og illustrert med Gullvågs kunst, og som ellers besto av «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019). Innimellom disse har de laget festivalbestillingsverk og spilt inn plate med Ole Paus.
Det nye albumet «Kingdom Of Oblivion» består dels av låter og skisser som ikke passet inn på «The All Is One», og ble altså ble innspilt før pandemien lukket det meste ned. Og med svenske Reine Fiske som forsterkende gitarist i tillegg til kjernen Bent Sæther (bass, vokal), Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar, vokal) og Tomas Järmyr (trommer). Albumet ble så ferdigstilt i løpet av 2020, og skrudd i sammenføyningene slik at det står like helstøpt som om det skulle vært en nøye planlagt del av bandets progresjon. «The All Is One» er mer fullendt som verk, men «Kingdom Of Oblivion» har partier som er vel så sterke, og ideen om å samle harde rifflåter har definitivt vokst til noe langt mer.
Billedkunsten er de heller ikke ferdig med. Omslaget og andre illustrasjoner er tegnet av Sverre Malling, og forsidetegningen er inspirert av den nokså mytiske britiske 1800-tallspoeten Algernon Charles Swinburne som i Mallings versjon er halshogget liggende i gresset hvor hodet går i ett med hår, sopp, sommerfugler og mye stemning. Det står perfekt til et innhold som også gror vilt, med psykedeliske anslag over inspirasjon som like gjerne kan relateres til Swinburnes England under Victoriatiden som til eventyrlig litteratur og britisk folkrock, progrock og hardrock.
Åpningssporet «The Waning Pt. 1 & 2» avslører essensen i hva dette handler om, hvor de fire første minuttene er noe av det tyngste og mest smittende de har laget, før det i «Part 2» går over i den typen svært bevisste utflytende assosiasjonsrekker som vi kjenner godt fra før. Også det påfølgende tittelsporet er rifftung rock av edelt britisk merke, en lek med lys og blytungt mørke som passer godt til tiden vi er inne.
Så brer de vingene sine ut over det meste av hva trioen holder kjært, hvor referansene er mange og utforskningen er like sjenerøs som den er uhøytidelig ambisiøs. I solstrålen «Lady May» er de ute i et mytisk «Det suser i sivet»-landskap og finner fjerne slektninger som Incredible String Band og Paul Roland i en verden der man ikke helt vet hvem som er alv og menneske, dronning eller arbeider. Så skal «Dreamkiller» også minne oss om alle lignende forundringspakker Motorpsycho opp gjennom årene har gitt oss, fulle av «nyoppdaget» lyd, innovative sammensetninger og kompromissløse hyllester til gamle helter.
Og mens vi snakker om det, så virker «The Watcher» å være noe Blixa Bargeld kunne satt sammen for Einstürzende Neubauten, men det dreier seg altså om Hawkwinds Orwell-aktige låt fra 1972 som her blir dekonstruert og ispedd Motorpsychos abstrakte «The Crimsom Eye», en av mange komposisjoner laget til en av de eksperimentelle kortfilmene til animasjonsveteranen Thor Sivertsen. La oss bare kort konstatere at «The Watcher» er fascinerende «langt ute» selv til Motorpsycho å være, og legge til et håp om at Lemmy Kilminsters tekstlinje «This is the end now» ikke skal tas bokstavelig.
Men som Lemmy er «Kingdom Of Oblivion» bokstavelig talt «all about the bass». Bent Sæther har knapt boltret seg på dette viset før, i en saftig studie i bass, som på låten «The United Debased», en av flere som strekker seg mot ti minutter og som gjennom en skjærgård av sjangre drives av virtuose bassganger som er så massive at det er som om de henter kraften fra bunnen av Helmsdjupet. Denne låten, også preget av lyset som bryter opp det mørke, er lett albumets store høydepunkt, en rik, kompleks og likevel lekende lett tungvekter som aldri lar deg slippe, og hvor gitarsoloene legges over som knivskarpe blikktak i trønderske stormkast.
«Kingdom Of Oblivion» er et langdistanseløp, men brytes stadig opp av låter som tar andre retninger og kaper abrupt stemningsskifte, slik forgjengere som Deep Purple eller Black Sabbath gjerne gjorde på sine album. Låter som «The Hunt» og «At Empire’s End» inneholder det meste, hvor for eksempel akustiske strenger og eterisk vokal løfter sistnevnte opp på et vakkert nivå før intensiteten seirer også her og driver det hele ut på en episk reise der ikke bare det indre psykedeliske trøkket men også riffene eksploderer.
Og mot slutten, før «Cormorant» gir balsam ved reisens slutt, trår de pedalene gjennom gulvet i låten som er kandidat til årets tittel: «The Transmutation of Cosmoctopus Lurker». Dette er et beist av en låt på et enda større beist av et album. Det kan framstå som Motorpsychos mest umiddelbare låtsamling på svært lang tid, men skinnet bedrar også denne gangen og åpner for detaljer, finesser og referanser som trollbinder uten ende.
5/6
Dagbladet 5/6
Same thoughts here. I gave it 3 spins, but no wow factor at all. Don't even wanna go back to it. Feels like i'm listening to a band in stagnation….on a pretty high level mind you…but still stagnation. I've pre-ordered the album, but i don't have the highest of hopes either. Hoping for a big suprise 😀
Tracklist:
Sporliste:
1. The Waning (pt. 1&2)
2. Kingdom of Oblivion
3. Lady May
4. The United Debased
5. The Watcher
6. Dreamkiller
7. Atet
8. At Empire´s End
9. The Hunt
10. After The Fair
11. The Transmutation of Cosmoctopus Lurker
12. Cormorant
I think Sanderfinger even got a song from MP. The song "The matter with her" that was previously unreleased until the Blissard Box-set got an official release as a Sandefinger song, with norwegian lyrics (The song Østers)
Same goes for Baby Jesus
Check them out ->
Personally i don't really like Sanderfinger. The vocals are just too flat and uninspired. Music's ok though
